Det nærmer seg dagen for avreise nordover mot "Finmarkens Amt" . Der hvor vi har de videste viddene og de dypeste villmarkene, uten særlig preg av tyngre menneskelig inngrep.
Finnmarksfeber
Utilgjengelig i fjellet
Personlig er noe av det beste jeg vet nettopp å gjøre meg selv utilgjengelig. Jeg trives best når ingen får tak i meg eller vet i detaljer hvor jeg befinner meg. Og at nærmeste skjerm er kilometer eller milevis unna.
Uro og fjellro
Fokus og tanker befinner seg allerede ovenfor skogsgrensa. Til slitet. Og til belønningen jeg vet venter.
Det vesle vannet
Med ett blir jeg vár en lynrask mørk skygge som jager etter sluken like før jeg må trekke opp. Raskt kaster jeg igjen, denne gangen bare noen få meter ut, i retning der skyggen kom fra.
I Áhkkanas ødemark
Dette er et utrolig vakkert sted, med en stemning som er ulikt så mye annet jeg hittil har opplevd. Det hviler noe særegent over dette vannet og denne delen av vidda. Hvis noe kan kalles villmarkens sus, så må det vel være dette.
Veidemannsblod 