Er man så heldig å ha alt dette rundt seg, som her i Troms innland, bør man skjenke en tanke til allemannsretten. Den gir oss retten til fri ferdsel til fots og på ski i utmark. Og den skal vi ikke ta for gitt i en verden, hvorpå naturbruk og naturforvaltning i mange andre land er underlagt en helt annen praksis.
På turens nest siste dag bestemmer jeg meg for å pakke med meg et isbor og litt utstyr, for å la fjellskiene føre meg et par kilometer lengre inn, og høyere opp i landskapet. Der ligger et par vann hvor jeg ikke før har vært.
Personlig er noe av det beste jeg vet nettopp å gjøre meg selv utilgjengelig. Jeg trives best når ingen får tak i meg eller vet i detaljer hvor jeg befinner meg. Og at nærmeste skjerm er kilometer eller milevis unna.
Uansett posisjonerer vi oss ute på isen igjen. Det har nå gått flere timer siden lunch. Idét Stig er i ferd med å forflytte seg over til området hvor jeg befinner meg, blir han kalt tilbake av Vegard. Sistnevnte har fått kjenning med noe. Det kjennes merkelig, konstaterer han.
Mai måned nærmer seg slutten. Landskapet i indre Troms er fortsatt i stor grad preget av hvitt. De store snømengdene i vinter setter sitt preg, og gir næring til at "den nordnorske våren har ullvotta på", som Helge Stangnes sier. Men været i dag er pent. Varmegradene er mange. Jeg går innover i kupert terreng... Fortsett lesing →
Målet for turen er å finne en avtint lyngflekk ved Barduelva hvor jeg kan fyre et bål og kaste litt med stanga. Jeg har med mat, kaffe og fiskeutstyr. Kikkerten er også i sekken.
Veidemannsblod 