Det er sommerkveld i en øde fjelldal i Finnmark. Mellom vindvridde bjørker strekker jeg ut bena og kveiker pipen. Som et vakkert maleri gjort med nennsom pensel ligger det blikkstille vannet med vakende fisk foran meg. Hildringen fra varmen i det vesle bjørkebålet skaper den eneste vesle rørelse. Noen fluer surrer forbi, og elven bakom leirplassen lager den perfekte lydharmoni i de sene timer.
Spor etter eldre menneskelig virksomhet inn over vidder og veidemarker har for egen del alltid vært fascinerende. Her er noen av mine funn.
En oppsummering av andre halvdel av turåret 2023 i Troms og Finnmark.
Vi stanser opp og fisker underveis. Ett sted kaster jeg målrettet på hoppende laks i brekket, og mister en stridig smålaks som tar på spinneren. Et annet sted, i en aldeles fenomenal kulp mellom klipper og berg, trekker Sunniva inn ny personlig rekord på ørret.
På fjerde dag nærmere halv seks på ettermiddagen, etter omtrent fire timers vandring, trasker vi inn over den flate moreneryggen inntil et mektig fjellvann. Vi har lagt oss til i nordenden, med utsikt over vannet tilbake der vi kom fra. Like ved klukker innløpsoset, kledt inn i en buktende slange av mannshøyt vierkratt.
Vi sitter lunt inn under den store duken, som jeg har spent ut slik vi pleier på våre turer. Ikke en mygg er i luften. Vi tenner oss en røyk, spotter storbylivet, og føler oss som herrer i villmarken.
Veidemannsblod 