Røyefeber II

Den trofaste leser vet at undertegnede har et sterkt forhold til Kvænangen, både hva gjelder jakt og fiske. Opphavet til dette kommer fra barnsben av, der mine foreldre hvert år dro meg med til Kvænangen på bærplukking og fiske. I mine tidligere beretninger «Kvænangens brutale fjellrøyer», «På loffen gjennom røyeland», «Røyenes herre – atter en konge», «En tradisjon skapes» og triologiskildringen «Viddas sus» kan man gjenoppleve noen av de store stunder Kvænangen og dens natur har gitt.

---

Denne historie stammer også fra Kvænangen. Årets tur rundt nasjonaldagen ble lagt til storrøyevannet som har gitt mange rike opplevelser siden første tur dit i 2013.

En skogsvei går over i et gammelt tråkk fra eldre tider. Kan hende gikk saueflokkene i sin tid opp og ned til og fra småbrukene her. Denne innfartsåren til fjellet er i dag knapt i bruk. Det er slik vi foretrekker det. På god avstand kan vi se og høre reindriftssamer buksere sine snøskutere langs traséer der snøforholdene nå raskt blir preget av den fremadstormende vår. Det har vært en lang dag, og min samboer og jeg slår leir etter to timers vandring. Fjellskiene har allerede blitt tatt i bruk, da snøen enda ligger et godt stykke nedetter bjørkelien her. Nå er det godt med en hvil. Vi binder fast grønlandshunden og reiser teltet på en tørr lyngslette. Jeg begir meg ned og henter vann i den brusende elven nedenfor. Det er lys nordnorsk natt. Fugler kvitrer rundt teltet og vi går i benk.

Den andre dag tørner vi ut og begir oss fjellet i kast. Vi stiger oppover og forlater krokbjørkeskogen. Snøforholdene viser seg i hovedsak gode og vi snirkler oss i vei innover mens landskapet utvider seg. Vi kan se bekker presse seg frem under snøen, og vi vokter oss for disse lumske feller. Etter noen gode timers vandring i dét som etterhvert blir sugende forhold ut over formiddagen, sklir vi omsider ut på isflaten. Det er en mektig fornemmelse hver gang. Den faste leirplass er fint smeltet av, og vi rigger oss makelig til. Matvarer og bokser med øl dyttes raskt ned på kjøl i snøkanten under leiren.

Nasjonaldagen stamper sin ferd med rolig fart. Vi nyter fjellets enkle liv på barrabben. Eter, drikker og tar livet aldeles piano. Henter oss inn etter turen innover, som kostet sine krefter. Bruk fuktes ikke før dagen derpå.

Det har så blitt tidlig formiddag og jeg senker rolig ned en gulorange lokkeskje med et hvitt blinklys montert i overkant. Kroken er behørig fylt med en god buktende klyse maggot. Og vi lar ett minutt passere. Toppen to. Etter et par nølende napp, er det kontant drag i senen etter mitt mothugg. Det er tyngde i andre enden. Et par neglebitende minutter spaserer i vei før den praktfulle hunnrøya på 1,5 kilo berges opp på isen. En god start. Dette er dagens første, og det blir også dagens største. Det hele skjer før Sunniva rekker å komme seg ned på isen. Det kan høres et innbitt «HELVETE» ovenfor leirplassen idét jeg lar fangsten høres. Ut over denne landes også en pen rekke røyer fra stekepannediameters lengde og opp i drøyt halvkiloet denne dag.

Kvelden siger på, akkompanert av duften av røye stekt på primus i godt smør.

---

Søndag 19. mai. Via satelittmottaker har vi hentet ned nokså illevarslende værprognoser for mandagen, og besluttet nedmarsj en dag tidligere enn opprinnelig plan.

Men vi er fast bestemte på en siste økt på isen.

En årviss gjentakende affære på mitt isfiske er hullfóring med småfisk. De aller minste røyene kappes opp i koteletter og slippes ned i hullene. Dette er en velprøvd metode som har vist seg effektiv i forhold til innlokking av større fisk. Spesielt når man befinner seg i samme område over tid, og kan fóre gjentatte ganger i samme hull og område av vannet. Røya går ikke av veien for å beite på sine mindre brødre, selv om vannet ellers kan være rikt på annen næring. I dette vannet tar man gjerne røyer ned i 300-400 gram som har småfisk i magen.

Så skulle det også i år vise seg som en effektiv gift. Vi har forflyttet oss til noen dypere hull utenfor et elveinnos. Vi fisker helt ned mot 12-15 meters dyp, og brått lugger det tungt på dypet. Det fine med å fiske dypt er at fisken har mye vann rundt seg. Selv grov fisk blir litt mer medgjørlig da, fremfor når de tar i på svært grunne hull. I fjor mistet både jeg og Bengt-Are Barstad storfisk i Rostadalen (les «Rostadalens Torpedorøyer«) Dette var i svært grunne hull, cirka 1m under iskanten.

Jeg tauer den velvoksne røya opp, og får assistanse fra Sunniva til å trekke den på isen. 2-kilosgrensen er herved brutt, og det knyttes never mot velvingen. Noen flere pene matfisk hentes opp, og vi gjør et aller siste fremstøt i to hull i nordenden av vannet. Det meldes fast fisk fra min samboer, med en nokså nedstemt tilleggsinformasjon om at den kjennes liten ut. Hun begynner å taue fisken opp fra dypet, og brått står pilkestikken i helspenn. «Den er kanskje ikke så liten likevel!?» vræles det. Jeg sveiver opp eget bruk og iler til. Hodet kommer opp i hullet og jeg stikker armen ned til den buktende fisk, som avkrokes idét jeg skal til å feste grepet om gjellene. Fisken forsvinner ned i hullet, og bukter seg voldsomt gradvis nedover. Jeg kjører armen så langt ned jeg klarer, og famler desperat etter gjellene, som jeg til slutt får tak i og trekker røya opp til enorm lettelse for den glade fisker. 1,6 kilo og ny personlig røyerekord er et faktum.

Vi avslutter fisket og river leir. Begge er vi samstemte om at vi ikke har lyst å forlate fjellet, men sunn fornuft tilsier at vi bør det ettersom neste dag skal preges av sterk vind og snø. Det er baksiden av medaljen når en er kuet av sivilisasjonens forpliktelser.

Det blir en solid økt med sløying, rensing og vask av fangst på isen. Flere av de største røyene har våre ferdigkappede smårøyekoteletter i magen. En ravn skriker fra bergene og kan trolig knapt vente på vår avgang. Det veies inn 7 kilo renskåret fangst i grønlandshundens kløv, og vi er tilfredse. Kvænangens fjell har igjen vært gavmilde.

---

---