Jeg jakter ofte alene. Som ensom jeger trives jeg svært godt langt inne i fjellene. Inntrykkene, lydene, været, naturopplevelsen og suset av fjell og vidde oppleves som sterkest da.
De bratteste flåga
Et vak i natten
Vi rusler rolig langs bredden. Tar ett og annet fåfengt kast, uten å gjøre annet enn å lage striper og ringer i det blikkstille vannet. Det virker litt håpløst. Kristian har gått et stykke lengre fram mot et nes. Jeg står langs et smalt parti. Fisker ikke. Kikker bare ut på den urørlige overflata og undres på om dette vannet også er fisketomt.
Ørret-tokt i Børselvfjellet
Stanga buer seg, og det knurrer iltert i den sølvgrå Shimano-snella. Fem minutter senere ligger en velproporsjonert ørret på 0,8 kg i lyngen. Jeg gir den et par slag med baksida av knivbladet, bløgger den raskt og sender ut redskapen på nytt over grunna.
Finnmarksfeber
Det nærmer seg dagen for avreise nordover mot "Finmarkens Amt" . Der hvor vi har de videste viddene og de dypeste villmarkene, uten særlig preg av tyngre menneskelig inngrep.
Utilgjengelig i fjellet
Personlig er noe av det beste jeg vet nettopp å gjøre meg selv utilgjengelig. Jeg trives best når ingen får tak i meg eller vet i detaljer hvor jeg befinner meg. Og at nærmeste skjerm er kilometer eller milevis unna.
Uro og fjellro
Fokus og tanker befinner seg allerede ovenfor skogsgrensa. Til slitet. Og til belønningen jeg vet venter.
Veidemannsblod 