Så vil en atter en gang la seg forføre av Finnmark. Et område av landet hvor en har trasket siden en gikk i små sko. Og der hvor en, sammen med sine foreldre og væpnet med en enkel teleskopisk makkstang, fisket sine første ørret langs en svært fiskerik elv utenfor nordlysbyen i vestfylket. Det var da spiren ble sådd.
Er man så heldig å ha alt dette rundt seg, som her i Troms innland, bør man skjenke en tanke til allemannsretten. Den gir oss retten til fri ferdsel til fots og på ski i utmark. Og den skal vi ikke ta for gitt i en verden, hvorpå naturbruk og naturforvaltning i mange andre land er underlagt en helt annen praksis.
Noe av det jeg liker minst med situasjonen er at jeg er ute av stand til å se eventuelle skrenter eller skavlkanter. Et fall på bare et par meter kan få konsekvenser. Det blir tungen på vektskålen, og gjør at jeg beslutter å iverksette nødbivuakk.
Det lakker og lir mot ettermiddag idét jeg driver de lange aluminiumspluggene ned i den faste snøen ved en ny leirplass. Det vesle og snart 20 år gamle Helsport fjellteltet strekkes og strammes ettertrykkelig ut med åpningen vekk fra nåværende vindretning.
I en halvmeter puddersnø går det jevnt og rolig oppover skråningene. Tanken min er å gå i kanten av myrdragene, og kikke etter hare og hvite vinger i krattbeltene. Kommer jeg høyt nok i terrenget kan også muligheten for sittende fjellrype være til stede. Forholdene er perfekte for å se spor i den nattferske snøen.
De blå gradene senker seg til godt under tosifret i bunnen av den majestetiske fjelldalen på Kvaløya utenfor Tromsø. Med tung sekk og fjellski skir vi innover i landskapet. Et beskjedent lys fra hodelyktene viser vei inn til det islagte vannet, som ligger som en hvit flate, langt nede mellom høye fjellrekker på begge sider.
Veidemannsblod 