Vi rusler rolig langs bredden. Tar ett og annet fåfengt kast, uten å gjøre annet enn å lage striper og ringer i det blikkstille vannet. Det virker litt håpløst. Kristian har gått et stykke lengre fram mot et nes. Jeg står langs et smalt parti. Fisker ikke. Kikker bare ut på den urørlige overflata og undres på om dette vannet også er fisketomt.
Stanga buer seg, og det knurrer iltert i den sølvgrå Shimano-snella. Fem minutter senere ligger en velproporsjonert ørret på 0,8 kg i lyngen. Jeg gir den et par slag med baksida av knivbladet, bløgger den raskt og sender ut redskapen på nytt over grunna.
Det nærmer seg dagen for avreise nordover mot "Finmarkens Amt" . Der hvor vi har de videste viddene og de dypeste villmarkene, uten særlig preg av tyngre menneskelig inngrep.
Personlig er noe av det beste jeg vet nettopp å gjøre meg selv utilgjengelig. Jeg trives best når ingen får tak i meg eller vet i detaljer hvor jeg befinner meg. Og at nærmeste skjerm er kilometer eller milevis unna.
Fokus og tanker befinner seg allerede ovenfor skogsgrensa. Til slitet. Og til belønningen jeg vet venter.
Med ett blir jeg vár en lynrask mørk skygge som jager etter sluken like før jeg må trekke opp. Raskt kaster jeg igjen, denne gangen bare noen få meter ut, i retning der skyggen kom fra.
Veidemannsblod 